– Det andre beste valget i livet mitt

– Det andre beste valget i livet mitt

For Anniken Saltnes Larsen (nr. 3 nede til venstre i hovedbildet) var valget om å gå på Danielsen lett. Selv om hun ikke kjente noen på trinnet og syntes hele situasjonen var svært skummel ønsket hun å unnslippe en hverdag preget av mobbing ved å skifte skolemiljø på ungdomsskolen. Hun stolte på venninnene hennes fra karatemiljøet som hadde skrytt av Danielsen, og takket ja til plassen.

– Jeg synes det var enda bedre enn det de fortalte. Lærerne tok imot oss med åpne armer uansett hvordan vi var. Du kunne komme til dem med så og si alt, og så hjalp de deg gjennom ting, både det som var godt og det som var vondt.

Livet i disse årene var nemlig ikke bare enkelt, og Anniken erfarte at det å være tenåring kan by på utfordringer. Da ble relasjonene hun skapte til lærere og medelever svært viktige, og i ettertid er det dette hun satte mest pris på med Danielsen.

– Jeg ble sett uansett hvordan jeg følte meg. Lærerne visste liksom hva jeg trengte, og det var voldsomt trygt og godt. Det hjalp meg i møte med fagene og i klassemiljøet vårt. Jeg har hatt det så løye med de i klassen. Vi var close, forteller Anniken.

De skumle tankene rundt oppstarten varte ikke lenge. – Folk var interessert i meg fra første dag. Det kom så mange og spurte hvem jeg var, og de ville bli kjent med meg.

 

Trosreise på Danielsen

Anniken satte pris på det hun kaller for en «god miks av elever» på skolen. – Alle fikk lov å være seg selv, sier hun og forteller om oppglødde diskusjoner i klasserommet om alle mulige slags emner og et tilsvarende antall meninger. Hun likte at det var rom for å spørre hverandre om hvorfor man tenkte som man gjorde og at man ble oppfordret til å lytte til hverandre.

– Jeg hadde ikke peiling på hvem Gud var da jeg begynte, smiler Anniken.

I begynnelsen synes hun det var litt rart å skulle begynne dagen med en andakt, men etter hvert ble dette en fin del av rutinen.

– Da jeg begynte å høre etter på det som ble sagt hørte jeg hvor fantastisk det var. Det ble noe veldig positivt i livet mitt fordi det fikk meg til å forandre helt meningen min om meg selv.

Hun begynte å oppsøke ungdomsmøter på fritiden og lærerne husker enda godt den morgenen Anniken selv stod for morgenandakten med sitt vitnesbyrd. Selv gir hun andaktene som ble holdt på Danielsen mye av æren for trosreisen sin.

– Jeg ble alltid minnet om at uansett hva jeg gjør og hvilke feil jeg tar så er jeg elsket og jeg blir tilgitt, og det var viktig for meg å høre. Hvis jeg gjør en feil kan jeg fort hate meg selv for det, men gjennom andaktene lærte jeg å tilgi, noe jeg synes har vært mye til hjelp.

      

Et minne for livet

De tre årene gikk fort. Anniken ser tilbake på skoledager med variert utvalg i lunsjen, mac’en som gjorde fagene mer enkle og komfortable å forholde seg til, lærere som ønsket at hun skulle lykkes og en god følelse hver gang hun fullførte misjonsløpet. Hun ler og sier at hun synes skolen er «så ivrig».

– Det er så mye som skjer hele tiden. Lærerne viser at dette er noe de synes er kjekt å jobbe med og det er mye liv elevene imellom, utdyper hun.

Årboka for 03-kullet ble avsluttet med setningen «Danielsen – et minne for livet». Og om dette gjelder for Anniken? – Ja! Det er et stort ja med tjuetusen streker under! Det er bare positivt også, og det er det som er så kjekt, svarer hun energisk.

– Jeg er kjempefornøyd med valget, og kunne faktisk ikke tatt et bedre valg. Jo, å følge Jesus! Men det andre! Det andre beste valget i livet mitt!

X