Kjærlighetens gjenskapermakt

Kjærlighetens gjenskapermakt

Han ser noe unikt i hver enkelt. Han bryr seg. Ikke engang vår synd – som «kolliderer» med hans hellige vesen – forandrer noe på dette.

Av Egil Sjaastad – dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole


Det var Bjørnson som formet dette uttrykket. Han skrev slik:

«Elsk din neste du kristensjel, 
tred ham ikke med jernskodd hel, 
ligger han enn i støvet. 
Alt som lever, er underlagt 
kjærlighetens gjenskapermakt 
bliver den bare prøvet.»

Sann kjærlighet har noe av denne makten som Bjørnson skrev om. Den kan løfte opp folk som ligger nede. Den kan gi rotløse flyktninger selvrespekten tilbake. Forsømte barn kan komme inn på et bedre spor.

Fortvilte mennesker kan fatte nytt mot. Alkoholikere kan få hjelp til en ny livskurs. Eldre ensomme kan få en trist hverdag snudd opp/ned. Kjærligheten kan oppmuntre deprimerte tenåringsjenter til å realisere sine ressurser. Kjærligheten lokker fram positive tanker om egen verdighet. Kjærligheten verner også barnet i mors liv.

Slik er det i særlig grad med Guds kjærlighet. «For ham er hver sjel som en perlesten hvis verd bare himlen kan veie.» Gud elsker oss uavhengig av egenskaper, prestasjoner og «image».

Han har selv satt sitt stempel på vår panne og gjort oss «lite ringere enn Gud» (Salme 8:6). Han ser noe unikt i hver enkelt. Han bryr seg. Ikke engang vår synd – som «kolliderer» med hans hellige vesen – forandrer noe på dette.

Han kom selv gjennom Jesus for å oppsøke det som var fortapt og frelse det. Selv den verste opprører kalles til omvendelse og tro. Ingen oppgis som håpløs. Gjennom Jesus førte Gud «liv og uforgjengelighet fram i lyset». Vi har et fast håp – som ikke er basert på våre egne prestasjoner, men på Jesu, hans sønns frelsesgjerning.

Jeg leste om en folkegruppe som hadde vært undertrykt i århundrer. Til slutt trodde de knapt de var mennesker. «Men», sa en av dem, «da evangeliet om Jesus kom, forsto vi at vi er mennesker vi også!»

Det er som vi aner erfaringen av Ef 2:4: «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus …»

Guds kjærlighet gjør ikke forskjell på folk. Den rike, men upopulære Sakkeus, den skambelagte samaritanske kvinnen, den fromme rådsherren Nikodemus, den sørgende enken i Nain – alle var de gjenstand for samme uventede kjærlighet.

Slik også med oss. Guds kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre, løfter oss opp, tilgir oss syndene, gir oss status som Guds egne barn, innsetter oss som arvinger til hans rike og utfordrer oss til tjeneste.

Den kristne kirkes historie er vevd sammen med den politiske historien. Mye godt har skjedd i kristendommens navn. Veldig mye. Men også mye tragisk har skjedd. Det må vi innrømme. Men dette skyldes ikke selve budskapet fra Jesus og apostlene.

Når evangeliet blir tatt imot, skjer det nemlig noe stort. Guds Ånd tar bolig i nye mennesker. Den utøser kjærlighet i hjertene (Rom 5:5). Der Ordet og Ånden får virke, blåser en varm sommervind av kjærlighet inn i familier og lokalmiljøer.

Denne kjærligheten har sin kraftkilde på Golgata. «Gud viser sin kjærlighet mot oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5:8). Derfra blåser vinden via oss ut til dem vi møter. Folk får erfare «kjærlighetens gjenskapermakt».

Ikke helt. For det er ett problem: Vi bærer alle med oss «det gamle menneske». Det søker ikke andres beste. Det står i opposisjon til Guds bud. Derfor formaner Jesus oss til å la kjærligheten få prege oss – i kamp mot «det gamle menneske».

Elsk hverandre! Elsk deres fiender. Gjør vel mot dem som hater dere. Be for dem som forfølger dere. Vis søskenkjærlighet mot medkristne og oppmuntre hverandre til kjærlighet mot alle (2Pet 1:7). Vær barmhjertige samaritanere der dere ferdes.

La kjærligheten få vise sin «gjenskapermakt».

Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet. 1.Joh.3:18

 


Gjengitt fra avisen Dagen med tillatelse fra forfatteren.

X